Eksempler på lenisjon og festningsbruk

I Stampean Natural Phonology , som for det meste er enig med den tradisjonelle bruken av disse begrepene i fonologi, en lenisjon er en fonetisk endring som fungerer for å gjøre tale lettere å artikulere, og en fortisjon er en fonetisk endring som fungerer for å gjøre tale lettere å oppfatte.

Innsettingen av en vokal som er homorganisk til følgende glid i [bj] -klyngen, for vekt og ekstra uttrykksevne i uttalen «bEE-eautiful!» er en typisk festning. Klaffet av / t / i det samme ordet, som gjør lyden sonorant, til å være enig med de omkringliggende vokalene, er en typisk lenisjon.

Dissimilasjoner er generelt fortitive, mens assimilasjoner generelt er lenitive. Fortisjoner er ofte stilistiske og under bevisst kontroll, mens mange assimilasjoner er permanente aspekter av språkets fonologiske system, og går ubemerket hen.

Lenisjon og fortisjon er navn på lydendringer vanligvis forekommer over mange hundre år og dukker opp når man sammenligner ord fra forskjellige dialekter eller forskjellige epoker (irsk er et av få språk der det er mange kontekstendringer som er lenisjon). Så det er kanskje ikke mange gode eksempler som helt ligger i moderne engelsk.

Ordet « mors «, opprettet direkte fra det latinske ordet «mater», Engelsk for «mor», har et «t» uttalt så sterkt og aspirert som mulig. At «t» er en spalte av det eldgamle Proto-Indo-europeisk hvorfra både latin og engelsk kommer.

Så « mor «,» t «har endret seg, svekket, leid , til et frikativ.

Så Fransk versjon av «mor», « mère «, har mistet originalen «t» helt, den har svekket seg til ingenting a all.

Går i den andre retningen, styrking eller fortisjon, «th» i « «er myk eller svak. Men i noen dialekter eller hos små barn som bare lærer, blir «uttalt» duh «, som i» Duh Bears » . Det vil si at å gå fra «til» til «duh» er prosessen med fortisjoner.

Lenisjon er mer vanlig blant verdensspråk enn fortisjon («lat snakkende» teorien om årsaken til lydendring. ). Det følger en rekke svekkelsesveier, vanligvis fra

uten stemmerett til stemme stopp for å avvikle til frikativ til h / glottal stopp til ingenting

eller

stopp til palatalisert konsonant for å avvikle og så videre.

eller noen lignende svekkende trend.

For engelsktalende i USA og Storbritannia er det kulturelt mest åpenbare uttrykket for lenisjon ikke på engelsk selv, men på sammenligningen av latin, spansk og fransk. En «k» -lyd på latin ble (nesten alltid) i begynnelsen av et ord en hard «g», cattus -> gato. På fransk, cattus -> * kyat -> tchat (gammelfransk) -> chat (Fr) uttalt som «shah». Mange spanske ord som begynner med «g» kom fra en latinsk «k» -lyd (skrevet som «c») og mange franske ord som begynner med «ch» kom fra samme sted.

Don » ikke komme meg i gang på Irsk . For et rot.

Kommentarer

• Kan du fortelle meg hvor du har informasjonen om dette, slik at jeg kan lese gjennom kildematerialet?
• Jeg har lenker i svaret mitt. Det er mange flere eksempler der. Du vil sannsynligvis også se på fonologiske regler og særegenheter for å få en forklaring på vitenskapelig terminologi.
• For et raskt blikk på et fonologisk system, se på konsonantene og deres funksjoner på engelsk Du kan også få bedre utstilling i en intro-lingvistisk tekst enn fra tilfeldige sider i wikipedia.

Et eksempel på «lenition» som svekke en konsonantlyd til en vokallignende lyd er ord som:

Herb (Brit) / Herb (American)

I det tidligere ordet er konsonanten stresset og blir dermed uttalt som «H-erb». I ordet er konsonanten mykgjort til punktet for ikke-eksistens, så ordet er i stedet «erb» med en marginalt mykere vokallyd.

På den annen side vil konsonantlyden noen ganger gjøre det hardere og mindre «vokallignende». Dette er litt vanskeligere å objektivt måle siden tilstanden til overgang fra «konsonantlyd» til «vokallyd» kan være absolutt, eller i det minste nær absolutt (en konsonant er ikke en vokal), men i staving slik fonetisk ville vi vanligvis påkalle også en vokal i stavemåten, noe som muliggjør en grov tommelfingerregel. Imidlertid er det ingen absolutt betingelse for å være «mer konsonant». Likevel virker følgende eksempel en ganske tydelig gjengivelse (som XKCD-eksemplet gjør) av festning, men i en annen forstand. Her:

Fight / Fit

I ferd med å fjerne bokstavene «gh» til ordet «slåss» blir bokstaven «t» styrket fra en mykere «tuh» -lyd, til en sterkere «it» -lyd.

Et annet eksempel vil være med alfabetismer av allerede eksisterende ord, slik som:

It (word) / IT (alphabetism)

Her i ordet «det», er bokstaven det uttalt «tuh» med en mer vokalignende lyd, i motsetning til alfabetismen «IT» der «T» uttales «tee» med en sterkere, mer konsonantlignende lyd.

Merk deg at til tross for tilstedeværelsen av den doble «ee» i den fonetiske gjengivelsen av denne uttalen, er denne delen av ordet ødelagt, og kan derfor fortsatt betraktes mer «konsonantlignende».

Kommentarer

• Jeg ' Jeg lar dette ligge i en dag eller to, og hvis ingen har noen innvendinger, ' Jeg godtar dette som det mer riktige svaret, som Mitch sa.
• Dette lider også av å handle om fonologiske fenomener som ikke kalles fortisjon / lenisjon. herb (br) / herb (am) er en staveuttale av briterne (begge ble lånt fra franskmennene som ikke ' t uttaler ' aitch '. Fight / fit har identisk ' frigjort ' t ' s, it / IT er ikke relatert.
• @Mitch Hva ville være et mer passende eksempel?
• Egentlig er urt / erb-paret en av lenisjon, bare vær en mer floke sti. I en ekstremt forenklet, på et eller annet tidspunkt i fortiden ble ' h ' uttalt , og senere ble det svekket så mye at det gikk tapt alt sammen, i prosessen med lisens.
• Jeg ' m å knuffe deg så jeg kan rense opp kommentarene til dette spørsmålet.