Foruten indict og dens forbindelser, er det eneste andre ordet jeg vet om med 〈ict〉 uttalt / aɪt / er deiktisk , som uttales / ˈdaɪktɪk /. (Den har også forskjellige forbindelser: anapodeictic, endeictic, epideictic .) Men det er på grunn av 〈ei〉 ikke 〈ict〉.

Hva som skjer med tiltale er annerledes. Det pleide å være endite eller indite . ɴᴏᴛᴇ ᴡᴇʟʟ: Vi fikk det fra fransk uten noen c i den i utgangspunktet. Så vi sa aldri hva som ikke var der. (Og faktisk eksisterer fremdeles indite men nå med en noe annen betydning.)

Når det gjelder indict , skriver OED2 imidlertid at det ser ut til å ha vært litt forvirring underveis:

indict / ɪnˈdaɪt /, v.¹

Forms

• ɑ. 4–6 endyte, 4–7 endite, 6 endight (endict).
• β. 4–9 indite, 5 indyte, (6 indyght, 6-7 indight) .
• ɣ. 7– tiltale.

Etymologi

ME. endite-n , a. AFr. endite-r å tiltale, tiltale, anklage, tilsvarer i form OFr. enditer , -ditier , -ditter , svarer på en sen L. type * indictāre , f. in- (in- ² ) + dictāre å si, erklære, diktere. Men OFr. verb er bare registrert i sansene ‘gjøre kjent, indikere, diktere, foreslå, komponere, skrive, instruere, informere, be, oppmuntre’ (Godef.), slik at historien til AFr. og meg. ordet er ikke klart. En tilsvarende med.L. indictāre å tiltale, anklage, siteres av Du Cange bare i engelsk lovlig bruk, og ser ut til å være bare den latiniserte formen for AFr. og meg. verb, i samsvar med hvilket igjen ME. endite er endret til indite , og (siden 1600) skrevet indict , selv om det talte ordet forblir indite . Se også indite v.

Sansen for endite , indict , kan ha oppstått fra L . indīcĕre å erklære offentlig, tatt som i Ital. indikere ‘å fordømme’ (Florio); men det nærmer seg en følelse av L. indicāre å indikere ‘å gi bevis mot’; og det ser ut som om det, i sen L. eller romansk, hadde vært en viss forvirring av L. verbene indicāre , indīcĕre , indictāre : således i Ital. har Florio Indicare , å vise, å erklære, å ytre; også å avslutte og beskylde, som Indicere ’; ‘ Indícere , å intimisere, fordømme, manifestere, erklære; ·· også å anklage, å henvende seg eller oppdage’; ‘ Indittare , å indite; også som Indicere ’; ‘ Indittore , en inditer, en fordømmer; også en intimator .

Så sammen med forskjellige ord som gjeld og island , indict ble tvilsomt «latinisert» ved å legge inn et stille / nå stille brev. Uttalen ble aldri endret.

Kommentarer

• Deiktisk betyr ikke ' t virkelig passer – som du selv skriver, ' er ikke uttalt / ait / der, men / aikt /.

Du spurte " er det andre ord som uttales på denne måten? "

Det pleide å være. Interdict pleide å bli uttalt interdite , men for mange mennesker var uvitende og visste ikke riktig uttale, og begynte å bruke staveuttalen (eller kanskje de bare antok at den kom fra latin, og brukte den latinske uttalen og stavemåten), så nå uttaler vi det interdict .

Det kom opprinnelig fra det franske ordet entredit , så det er ingen etymologisk grunn til at vi skal uttale «c». Som indict la vi til «c» i stavemåten basert på latinske røtter.

Fra OED:

Skjemaer: α. Mellomengelsk entred, middelengelsk enterdite. β. Mellomengelsk interdite. γ. Mellomengelsk interdicte,

Uttaleendringen ser ut til å ha skjedd for lenge siden. Shakespeare skrev (i The Phoenix and the Turtle )

Fra denne sesjonen interdict
Euery foule of tyrant wing,
Saue Eagle feath «red King,
Hold obsequie så streng.

så noen mennesker brukte staveuttalen rundt 1600.

Indikasjon kom til engelsk fra mellomfransk , mens andre «ict» ord — forutsi , konflikt — kom på engelsk direkte fra latin og beholder en mer latinsk uttale.

Kommentarer

• Hei, messinghat: du er ikke et svar, men en antagelse. Gi referanse eller pålitelig informasjon til spørsmål. Takk